Han var sååå nær å bli mangemilliardær og den nye John Fredriksen i riggmarkedet, men manglet litt kapital til å ferdigstille tre nye oljerigger fra Jurong-verftet i Singapore. Dermed raste hele eventyret for Larsen. Men han vet fortsatt mer om oljeboring og riggmarkedet enn de fleste som studerer bransjen.
– Om ikke oljeprisen snart svinger opp igjen til 100 dollar fatet, vil det ta 20 år før riggmarkedet igjen er i balanse, sier Berge Gerdt Larsen til BT.
Selv er han helt ute av dette markedet, og viser til historien når han grunngir sin dystre spådom.
Antall rigger doblet
– Da oljeprisen raste høsten 1985, tok det 20 år før riggmarkedet var i balanse igjen i 2004- 2005. Men de siste ti årene har man pøst ut med rigger og doblet riggflåten. Det betyr at nye rigger som snart er klar for levering, og ikke har arbeid, vil gå rett i bøyene, sier Larsen. Han minner om at rigger i opplag ikke bare mangler inntekter, men også har store kapitalkostnader. Det er også store driftskostnader knyttet til rigger som skal være klare for oppdrag.
Larsen viser til at den høye oljeprisen har vært drevet av den økte etterspørselen fra Kina.
– Da veksten fra Kina avtok, ble oljeprisen holdt oppe ved at Saudi-Arabia reduserte sitt tilbud av olje. Kongedømmet gikk inn igjen i sin gamle rolle som svingprodusent for oljekartellet Opec, ved å fortsette å holde prisene oppe på et høyt nivå. Men akkurat som i 1985 vil Saudi-Arabia ikke lenger være den eneste produsenten som holder igjen. De vil i stedet ha tilbake markedsandeler, og har derfor åpnet kranene igjen.
– Umulig å spå
Larsen tror det vil ta tid før Saudi-Arabia endrer kurs, og tror neppe det skjer før andre produsentland også vil bidra med å kutte produksjon. Å få ham til å si noe om den fremtidige oljeprisen er forgjeves, og han har bare forakt til overs for dem som måtte prøve seg.
– Det er bare spåmenn som kan drive med sånt, slår han fast.
Oljeveteranen mener det er noe helt annet å forstå det som har skjedd i riggmarkedet i løpet av de siste ti årene.
– Det har vært en supersyklus, hvor antall rigger har steget med 100 prosent. Man trenger ikke engang være spåmann for å skjønne at det ikke kunne vedvare, sier Larsen.
Han tror imidlertid ikke at Frederik Wilhelem Mohn er den som vil klare seg dårligst i et marked hvor riggratene går helt til bunns, og viser til de langsiktige kontraktene unge Mohn har for sine nye rigger, og at han tross alt har mer kapital å stå imot med.
– Hvor mye er de langsiktige kontraktene til Songa verdt, hvis Statoil egentlig vil ut av dem?
– Du må heller spørre de riggrederiene som ikke har langsiktige kontrakter, og hva deres rigger er verdt.
Den største skrellen
Larsen tror ikke det er Songas nye rigger, som skal leveres senere i år, som vil få de største problemene i dagens brutale marked. Atskillig verre er det for nye rigger som er bygget på spekulasjon, og eldre rigger som fortsatt er i drift, men som skal ha sine kontrakter reforhandlet i år eller neste år. Det er investorer som sitter tungt i slike posisjoner som risikerer å få den store skrellen, tror Larsen.
Også analytiker i Danske Bank Markets, Sondre Stormyr, mener at Songa stiller bedre enn mange av sine konkurrenter.
– Men i 2016 vil det være stor sannsynlighet for at selskapet vil berøres på samme måte som bransjen for øvrig når de tre eldre riggene går av eksisterende kontrakter med Statoil, sier han.
Med alle de nye moderne riggene som markedet nå flommer over av, faller verdien av de gamle riggene som en stein. Bankene som har lånt ut penger til de gamle enhetene markedet tett, og sjekker om lånene de har gitt er for store i forhold til sikkerheten. Hvis det er tilfelle, vil banken kreve høyere sikkerhet eller redusere sitt låneengasjement. For riggeierne betyr begge deler enda mer pengetrøbbel.
Obligasjonstørke
Bankene er heller ikke de eneste utlånerne som vil plage mange riggeiere i tiden fremover. Mange riggrederier har i de gode årene med høye
oljepriser gått i obligasjonsmarkedet for å finansiere sine rigger. De dårlige tidene har i praksis stengt dette markedet totalt. Problemet for mange rederier er at en del av de eldre obligasjonslånene skal innfris allerede i løpet av året eller neste år. Reforhandlinger av slike obligasjonslån kan mildt sagt blir krevende når verdien av flåten har falt som en sekk.
Songa Offshore vil etter leveransen av de nye riggene ha størsteparten av gjelden, 2,1 milliarder dollar som banklån. Men de har også obligasjonslån på 340 millioner dollar, som forfaller i 2018.
Satset for ti år siden
Det var nervøse obligasjonseiere og mangel på egenkapital som også knuste riggdrømmen til Berge Gerdt Larsen.
Oljeinvestoren begynte sin store riggsatsing for rundt ti år siden, da oljeprisen var lavere enn nå. Tidlig i 2004 var prisen fortsatt på 20 tallet i dollar per fat, mens den året etter passerte 50 dollar fatet. Da var Larsen allerede i gang, og hadde bestilt tre nye rigger ved det gigantiske Jurong-verftet gjennom riggselskapet Petromena. Gjennom Larsen Oil & Gas hadde han sørget for leieavtaler for riggene med det brasilianske oljeselskapet Petrobras.
Bærebjelken i finansieringen av de tre riggene var et obligasjonslån på 5,5 milliarder kroner. Så sent som sommeren 2008 ble børsnoterte Petromena priset til 2,8 milliarder kroner, og Larsen nærmet seg divisjonen til John Fredriksen.
Så slo finanskrisen inn. De tre riggene var ikke fullfinansiert, og plutselig var eventyret snudd til mareritt. Verftet begynte å etterlyse løpende betaling, obligasjonsmarkedet klappet sammen slik som nå. Obligasjonseierne som allerede hadde lånt penger til nybyggene ble nervøse, og tok affære for å redde egne midler.
Manglet en milliard-arv
Når pengene raser ut og panikken slår inn, kan det rakne fort i riggmarkedet. Petromena ble sendt til skifteretten mot slutten av 2009. Drømmen om å bli den store riggrederen var knust for Berge Gerdt Larsen. Han manglet de siste pengene for å få riggene helt ferdig. Han manglet de reservene Frederik Mohn har gjennom farsarven.
Kilde for: BT.no – Økonomi